Hei.
Etter den beste frokosten så langt, tok vi drosje til det franske kvarteret. Først gikk vi på en trikk rett i nærheten av elvebåten. Trikkeføreren var en eldre mørkhudet mann med hvit bart. Det var en koselig gammel bestefar.
Vi kjøpte en billett vi kunne bruke hele dagen på alle rutene. Trikkeføreren passet på at alle betalte og så kjørte vi. Da vi hadde stoppet ved en 4-5 stasjoner ropte han at alle måtte gå av og vente for han kom tilbake på andre siden av perrongen.
Lydige som vi er gjorde vi det uten å blunke. Trikken kjørte videre og skiftet spor. Akkurat som han sa, kom den tilbake og tenk dere, akkurat som føreren sa så kom han tilbake. Vi gikk ombord fra andre siden av perrongen og så kjørte vi tilbake til utgangspunktet. Turen tok vel tilsammen 15-20 min.
Trikken var ikke helt full, men det var noen som sto bak likevel. De fleste var nok turister, men noen lokale så det også ut til å være. Nå er det ikke sånn at det står skrevet i pannen på folk om de er lokale eller ikke, men det var ting som tydet på det. Bl.a. var det en familie med 2 barn, en gutt og en jente, som kom på. Begge barna satte seg ned med moren, mens faren måtte stå da det ikke var ledig sete akkurat der. Gutten så seg bakover i trikken og fant ut at det var flere ledige seter lenger bak og antydet overfor faren at han ville gå bak og sette seg.
Da svarte faren ganske bryskt: «You sit here because I want you to sit here». Gutten lystret uten å kny.
Vi gikk av og styrte skrittene rett til Café Du Monde. Vi stilte oss opp i en ganske lang kø, men når vi først var i New Orleans skulle vi inn på denne berømte kaffeen. Da vi nærmet oss luken vi skulle bestille i, gikk jeg for å finne et bord. Da kom det en kelner og sa at alle bord var betjente og at vi måtte bestille ved bordet. 45 min. i kø var bortkastet. Vi børstet all melissen av stolsetene før vi satte oss.
Så gikk turen bort til French Market. Her er det et yrende liv så lenge de har åpent. De stenger kl 18:00. Vi gikk og kikket, mye rart å se. Det ble ikke den store handelen, men en opplevelse var det bare å ha vært der og sett det. Atle og jeg kjøpte oss hver vår T-skjorte forresten.
Det var flere gater i det franske kvarteret vi ikke hadde vært i, så vi trasket rundt en stund til det var på tide å komme oss tilbake til hotellet for å gjøre oss klar til alligator safarien.
Kl 15:15 kom bussen og hentet oss. Geddå ville ikke være med, så det ble Merete, Atle, Lene og meg som reiste av sted.
Sjåføren var også guide på turen ut til sumpene. Han viste oss noen flotte bygninger som var fra det 16 århundre og et utrolig tre som var mer enn 600 år gammelt. Greinene var så svære at de måtte støtte dem opp for ikke å brekke.
Vi gikk ombord i båten 16:15. Det var en slags pram med en svær vifte bak, ikke propeller ned i sjøen. Da kapteinen ga full gass måtte vi bruke hørselvern. For en fart de kan få på disse farkostene.
Inne i sumpene fikk vi full valuta for pengene. Vi kom inn i et riktig trollsk område med skjeggete trær som hang utover «vannveiene». Og så, der så vi plutselig en alligator, så en til. Den ene var en liten en, mens den andre var en svær sak. Vi var da sammen med 2 andre båter og til sammen klarte de å ringe den inn og lokke den inn til bredden og forsøkte å lokke den opp på land. De klarte det bare nesten. Men, vi så hvor stor den var. Vi så også ugle, ender og noen andre fuglearter.
Før vi startet tilbaketuren hadde kapteinen vår et stand up show vi sent vil glemme. Problemet var bare at han snakket så fort at vi ikke helt klarte å følge med. Men, luringen hadde en liten overraskelse i bakhånd. Plutselig tok han frem en liten alligator baby som alle fikk lov å holde. Lene holdt den lenge og vel og kapteinen tok bilder for henne.
Det var litt av en opplevelse som vi vil huske lenge.
Tilbake på hotellet gikk vi og spiste middag og koste oss med kortspill til vi gikk og la oss.
Trudelutt.
Martin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar